Refleksjoner rundt behandling og bedring

Hvem var jeg og hvem er jeg blitt?

Jeg kan ikke gi deg en dato for når jeg fikk ME, for ingen ringte på min dør og sa værsågo’. Jeg kan ikke si når endringen kom, når livet begynte å leves langsomt. Det utviklet seg gradvis og det eneste jeg kan tidfeste konkret er når jeg ikke kunne jobbe mer.

Therese sier i dette blogginnlegget at det har tatt tid å bli kjent med den energiløse delen av seg selv, og at hun er overrasket over hvem hun er blitt. Den hun har blitt ligner ikke helt på den hun var. Dette var interessante tanker, synes jeg. Er det slik at man blir noe annet når man har levd med kronisk, funksjonsnedsettende sykdom over tid? Eller kan det være slik at man utvikler seg som man uansett ville gjort, men i et annet tempo?

Jeg har tenkt på hvordan min egen utvikling har vært de siste fem årene. Et interessant tankeeksperiment i seg selv, for hvor mange oppsummerer livet sitt og reflekterer over hvordan det har blitt med fem års mellomrom?

Når mye av identiteten ligger i hva man kan og jobben man har, blir tomrommet stort når dette blir borte. Det kan sammenliknes med en krise i psykologisk forstand. Fra krise til nyorientering kan det gå lang tid og være svært utfordrende for mange. Særlig for dem som ikke har erfaring med personlig endring, selvanalyse og som ikke har utviklet evnen til å finne konstruktive løsninger på livskriser. Å få, eller utvikle, ME er en livskrise!

Å tilpasse seg et liv i passivitet har gjort at jeg har måtte lete etter interesser som kunne la seg kombinere med sofalivet. De første årene styrte den objektive fornuften mer enn den gjør nå, jeg leste faglitteratur og dette var hele tiden prioritert når kapasiteten tillot det. Om jeg ikke hadde kapasitet til det, presset jeg meg gjennom sidene i boken likevel, men lærte vel ikke noe særlig. Fokuset var å ikke måtte starte helt på nytt den dagen jeg skulle begynne å jobbe igjen. Sett tilbake var jeg både innbitt og overoptimistisk den gangen.

Gjennom påbudte passive år har jeg raskere fått kontakt med den kreative siden av meg. Den er fullstendig ufornuftig objektivt sett, men den gir meg livskvalitet og livsinnhold. Om jeg skulle klare å karre meg tilbake i jobb har jeg lært noe underveis, selv om det ikke er faglig rettet. Jeg har blitt tryggere på at jeg kan noe jeg ønsker å kunne. Noen år med skrivetrening kan alltids brukes til noe. Jeg har fått en viss privat litterær utdanning og jeg har fått nettkunnskap, da særlig i sosiale medier. Den kunnskapen har jeg definitivt utviklet etter jeg ble ufrivillig hjemmeværende!

Jeg liker bedre «den gode samtale» enn diskusjoner, det er en naturlig konsekvens av dårligere kognitiv fungering, men engasjementet er like intenst som da jeg klarte å opprettholde tempo over tid, slik at diskusjoner var mulig.

Jeg har utviklet andre sider av meg enn jeg tror jeg ville gjort dersom jeg ikke ble ME-nedlagt da jeg gjorde det. Det er sider som handler om selvutvikling og selvrealisering, som i et annet liv kanskje ikke ville vært mulig å realisere så tidlig. Eller kanskje jeg med vanlig energi ville hatt kapasitet til begge deler?

Å tenke seg hvordan livet uten ME ville vært, klarer jeg ikke. Å ha energi til både det nødvendige og det man ønsker seg, overgår min forestillingsevne.

6 thoughts on “Hvem var jeg og hvem er jeg blitt?

  1. Ja, jeg skrev det innlegget. Og det er en ganske vanskelig problemstilling. Som du sier; hvor mange oppsummerer livet sitt og reflekterer over hvordan det har blitt med fem års mellomrom? Jo, det gjør iallefall vi som levde andre liv før livskrisen inntraff.

    Heldigvis tenker man ikke over disse tingen før man har såpass mye energi at fornuften er litt med oss, tross alt. Men noen ganger går ting på tvers i hodet og «alt var så mye bedre før» og «alt er så ille nå». Det er naturlig, tror jeg.

    Jeg var en annen før jeg fikk denne ME-erfaringen. På godt og vondt. Om 5 år har jeg andre erfaringer (håper jeg), og ser ting på en annen måte.
    En ting er jo fint med denne tilstanden, det finnes mye tid til å tenke og reflektere.

    På mange måter ville jeg ikke vært dette foruten, på en syk, syk måte. Jeg hadde ikke truffet min kjære, hadde jeg ikke vært syk (hadde ikke hatt «tid»), og mange andre sider ved meg har blitt utviklet via sykdommen.
    Men så er det sånne store ting i livet som å få barn; jeg vil ikke sette barn til verden i den tilstanden jeg er i nå, så da blir det nok ingen. Heldigvis har jeg 2 bonusunger… men det er en sorg det også. (Men hvem vet, kanskje hadde jeg ikke fått noen uansett? Kanskje ville jeg hatt 4 stykker? Ingen vet!)

    Bla, bla.. det blir bare tankeeksperiment. Det rare er at jeg savner den jeg var særlig året før jeg ble syk. Men jeg savner ikke tenårene… 😉 Så er vel vi mennesker litt selektive, da 🙂 hihi.. savner jo bare det beste!

    Nå skriver jeg bare det som dumper ned i hodet – det er sikkert mange paradokser og altfor lite gjennomtenkt. Men jeg kan ikke vente med å skrive til jeg blir klar i hodet, da får jeg aldri skrevet!! 😉

    PS; Sendte deg mail før jeg så denne posten!

    Lik

  2. Det blir vanskelig å tenke seg hvordan man hadde vært uten sykdommen. Sant er at livserfaringen og livsdypet øker. Vi ser at livet har flere sider enn vi hadde tid med tidligere. Det går an å gå videre! 🙂

    Lik

    1. Hei Eirik!

      Jeg kan ikke si hvordan jeg har forsøkt å bli frisk med få ord. Jeg har prøvd mye forskjellig, deriblant å fornekte at jeg ikke fungerer som vanlige folk. Å trosse begrensningene og energiløsheten fungerte på et vis noen år, men til slutt holdt det ikke lenger å leve som om jeg skulle ha normalt energinivå.

      Jeg har analysert meg selv en rekke ganger og med ulike teknikker og prøvd ut mye som handler om psykisk tilnærming til problemer/-ene. Jeg er veldig opptatt av å finne de hindringene som ligger i meg selv og fjerne de. Jeg leter etter de tingene jeg kan kontrollere selv og gjør noe med det. Jeg søker etter det som motiverer meg og som driver meg framover slik at jeg ikke sitter med unødige hindringer. Jeg lar ikke ME-en bli meg, jeg er mer enn mine ME-begrensninger. Jeg søker hele tiden etter det som gir meg mening i den situasjonen jeg er i. Mening er et nøkkelord.

      Jeg tenker at de psykiske hindringene er viktige å identifisere og fjerne fordi at når livet er såpass innskrenket som det er, er den psykiske helsen viktig å ivareta. God psykisk helse er det som gjør at man bedre mestrer å være fysisk funksjonshemmet.

      Jeg håper at forskerne snart oppfatter at Kronisk utmattelsessyndrom og ME ikke er det samme, slik at flere kan få hjelp til å bli friske. Uten differensiering tror jeg ikke vi kommer videre i forhold til behandling og helst forebygging.

      Takk for at du tok turen innom meg! Velkommen tilbake.

      Lik

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s