Modighetsprosjekt

Anonym eller synlig?

Jeg sitter her og er litt usikker. Jeg utfordrer meg selv til å bli modigere, men hvor går grensen for hva som skal deles og hva som skal skjules?

Jeg tror det handler om egne grenser og hvordan en forholder seg til det materiale en ønsker å dele. Eller bare få ut. Om en har et profesjonelt, eller avklart, forhold til seg selv og de erfaringene en har gjort seg, tror jeg kanskje en klarer å formidle det på en måte som ikke utleverer, som ikke gir leseren følelsen av å få vite ting han helst ville vært foruten.

Jeg ønsker å skrive på en måte som er interessant selv om du ikke kjenner meg. Jeg vil at tekstene mine skal gi noe mer enn tilfredsstilt nysgjerrighet. Dersom jeg klarer det, vil jeg da balansere på grensen mellom hva som skal deles og ikke?

Åpenhet er sunt og lurt, å holde inne kan skape press og påfølgende stress, men å ikke ha kontroll over hva en gjør og de valgene en tar kan skape vel så mye stress. Tenker jeg. Det skaper et dilemma, for hvor stor kontroll har jeg over hva jeg driver med når jeg ikke husker fra minutt til minutt?

Å ta steget ut i nettverden er en ting så lenge jeg er anonym, som jeg er nå. Noe annet er å skrive under riktig navn og vite at folk som bare kjenner meg litt kan vite ting om meg som jeg ikke vet at de vet. Er jeg villig til å risikere det? Hva innebærer risikoen? Jeg er usikker på om tilbakeholdenheten min handler om pingletendenser eller fornuft.

«Om du viser deg som “svak”, vil de færreste tillate deg å være sterk igjen. Etterpå. Når du kjenner deg fit-for-fight. Det vet vi alle -slik fungerer det.» Dette skriver Marias Metode.

Dette skremmer meg litt, for jeg vil at det ikke skal være en sannhet, men en overdrivelse. Og det tror jeg kanskje det er. Selv om ikke alle får med seg at folk forandrer seg, har jeg vanskelig for å tro at jeg for alltid blir stemplet som «hun med ME» og ikke noe mer. Jeg er bevisst på å være mer enn bare, f.eks presenterer jeg meg aldri med diagnose. Og derfor forestiller jeg meg at andre også ser og forstår at jeg er mer enn mine begrensninger.

Hva tenker dere om anonymitet kontra åpenhet på nett? Hva kjennes ok å lese om og når blir det for mye?

2 kommentarer om “Anonym eller synlig?

  1. Om du viser deg som “svak”, vil de færreste tillate deg å være sterk igjen. Etterpå. Når du kjenner deg fit-for-fight. Det vet vi alle -slik fungerer det.” Dette skriver Marias Metode.

    Nei dette er jeg iallefall ikke enig i. Jeg mener det ligger mye styrke i det å vise seg «svak», vise hvordan man faktisk har det innerst inne.
    En god kamerat av min mann fikk seg en kraftig psykisk knekk en periode, dette var han veldig åpen om til alle og det gjorde det lettere for ham å konsentrere seg om det som var viktigst for ham i den perioden, nemlig å komme seg på beina igjen og ikke bruke mye energi på å bortforklare og gjemme seg bak en maske.
    Han kom styrket ut av den situasjonen og ble respektert for sin åpenhet.

    Jeg skule ønske jeg klarte å være mye mer åpen om hvordan jeg egentlig har det, jeg bagatelliserer og gjemmer meg bar en maske og unngår folk fordi de ikke skal få se meg når jeg ligger nede.

    Jeg synes det hadde vært en befrielse om alle visste, det hadde spart meg for mange bekymringer og bortkastet energi.
    Så i stedet for å gå ut i «verden» og si: her er jeg, dere får ta meg som jeg er akkurat nå. Så gjemmer jeg meg i en krok og går glipp av mye av livet som jeg nok hadde klart å være med på på tross av mine begrensninger.

    Liker

  2. Det er kanskje forskjell på hva slags miljø en kommer fra når det gjelder sannhetsgraden av utsagnet? I noen miljøer skal det styrke til å si at en sliter psykisk fordi det innebærer at folk ikke regner med deg mer eller ikke skjønner hvorfor du ikke «skjerper deg», altså et miljø der det er lite forståelse for, og kunnskap om, sykdom. Det samme gjelder for fysisk sykdom som ikke har status, spesielt kronisk sykdom. Jeg opplever til dels liten forståelse for medarbeidere som stadig er syke, de møtes heller med sukk og bebreidelse, gjerne taus, enn medfølelse. Som om de selv velger sin(e) sykdom…

    Det kan være tøft å være synlig når det innebærer å blotte sårbarheten. Jeg tror kanskje en må akseptere seg selv for å tørre å dele de sårbare sidene. Og at når en gjør det blir det ikke vanskelig. Jeg kjenner godt igjen det du sier i de to siste avsnittene. Min forandring kom da jeg aksepterte meg som jeg var og sluttet å fordømme meg selv. Jeg tok på meg alles fordømming og gjorde den til min egen, ganske heftig. Det førte til at jeg hele tiden var full av argumenter og forklaringer i stedet for å være åpen og lyttende. Jeg oppdaget at jeg var den eneste som dømte meg. Ganske bortkastet energi å nedvurdere seg selv. Men det er lettere å si i ettertid, noe ganske annet når en står midt i det. Det er en prosess.

    Liker

Hva tenker du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s