Er jeg negativ når jeg sier at jeg ikke tror jeg blir frisk? Hva er det å være «frisk»?
Jeg har brukt mye tid på å heise meg opp for så å fungere (i betydningen få til) bra en periode etterfulgt av rask nedtur og skuffelser. Slik har det gått opp og ned ganske mange ganger. Nå gidder jeg ikke mer, jeg vil ikke bruke livet på å lure meg selv til å fortsette å klare å presse meg til å virke bra en kort periode. Jeg vil heller lære og leve som jeg er og jeg tror ikke jeg går glipp av noe som helst ved å gjøre det. Å gjøre livet er bedre enn å gjøre forsøk på forsøk uten annet resultat enn mentale utmattelser og enda mer ustabil kropp.
Jeg er egoistisk nok til å la andre gå veien foran meg og dersom det dukker opp en kur med gode forskningsresultater som over tid er velprøvd, ja da sier jeg at nok er nok. I mellomtiden utvikler jeg de egenskapene jeg har som jeg kan uten å forlate huset, uten å prestere på tid eller bli vurdert, uten at mine prestasjoner skader eller sårer mine næreste.
Å leve er nok.
Jeg har vært der at jeg i enhver bra time automatisk begynte å planlegge hvordan jeg skulle komme meg tilbake i jobb. Jobben var nært knyttet opp mot identiteten min og uten den visste jeg ikke hva jeg var. Samvittigheten overfor meg selv gjorde at jeg ikke klarte nyte gode timer eller perioder og fremdeles er jeg der at jeg helst vil prestere hver dag. Jeg vil ikke hvile bort glimtene av energi, men få noe igjen for dem. Men jeg har sluttet å knytte det opp mot jobb.
Målet mitt er hverdagslig, å kunne bruke tid med barna mine og delta i familiens hverdag mer enn noen få timer på gode dager er langt viktigere enn å streve tilbake til jobb. Realistiske mål er bra. Ro i hverdagen er helt nødvendig.
Det er mulig å ha god livskvalitet selv om livet leves hjemme. For de fleste av oss er det nok slik at om energien skulle komme tilbake med en slik styrke at jobb kan bli aktuelt, nøler vi ikke med å komme oss ut av huset.
Når folk er veldig optimistiske på «mine» vegne, kjenner jeg at noe synker i meg. Jeg vet ikke hva det vil si å være frisk. Jeg har aldri hatt normal energi og når jeg tenker på hvordan det var å jobbe ser jeg hvor mye jeg strevde, hvor utslitt jeg var og hvor mye som var viljestyrt. Viljen er absolutt ikke borte, men kroppen har tatt hevn over alle årene jeg viljet den til å gjøre mer enn den klarte.
Målet mitt er ikke å komme tilbake til jobb, målet er å kunne delta mer og å stadig få økt livskvalitet.
Å leve er nok.
Melivetpaaslep 
Sant som det er sagt! 🙂
LikerLiker
Takk for link til bloggen din, Frøydis! Og takk for at du tok turen innom meg og la igjen noen ord.
LikerLiker
Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.
Forventningspress gjør oss ikke friskere, tvertom!
Det er ingen som har glede eller nytte av om vi prøver å jobbe for tidlig.
Det er bedre å forsone seg med livet å gjøre det beste av det.
Har man gått i bakken for mange ganger etter å prøvd å løfte seg i håret, blir det mer enn nok. Forskningen får gå sin gang, imens vi gjør det beste av livet. 🙂
LikerLiker
Jeg får litt følelse av at jeg må forte meg og ikke sløse bort tiden når noen har store frisk-forventninger til meg, men etterhvert skjønner folk at det beste er å leve livet slik det er, det gjør jo de og!
LikerLiker
En utrolig flott bloggpost! Jeg har masse av de samme tankene! Det er nesten slik at jeg får lyst til å poste i me-forumet igjen, i en tråd som omhandler masse av dette. Men bare nesten! 😉 Jeg er på et annet sted nå – har andre behov som ikke dekkes på me-forumet. Men du å du så glad jeg er for at det forumet finnes! Så masse om me å en og samme plass!
Gleder meg til åfølge bloggen din videre! 🙂
LikerLiker
Hei Justina!
Takk for at du tok turen innom meg!
Det finnes en tråd som denne på ME-forum, den er veldig fin og «lys».
Jeg har etterhvert fått behov for noe mer enn det jeg har tråkket i så lenge. Jeg startet å blogge (ikke om ME), men hadde ingen steder å få ut tanker og spontane følelser som handlet om ME og livet som det var. Jeg tenkte at dersom jeg skulle blogge om ME ville det styre tankene mer i retning av tunge ting, noe jeg ikke ville, men hvor skulle jeg gjøre av tankene mine?
Tidligere i høst bestemte jeg meg, jeg skulle ikke holde igjen, men sette igang. Jeg måtte bare komme på et bloggnavn. Da det datt ned i hodet mitt og hjernen fungerte nok til å forstå den innledende informasjonen jeg måtte forstå for å registrere meg, opprettet jeg blogg.
Nå har jeg mer og mer behov for å bli kjent med og bygge nettverk med andre som sitter med samme erfaring som meg. Jeg er igang og håper nettverket utvider seg og utvider seg. Det er godt å ha mange rundt seg!
Snakkes!
LikerLiker